I 1924-1925 ble det pløyd opp et stort offerfunn i bronse på gården Vestby på Hadeland. Funnet – to bukker, tre halsringer, en nål, en fingerring og 353 perler datert ca. 500 f. Kr. – skulle vise seg å være et av Nordens mest merkverdige. Siden år 2000 har denne begivenheten vært utgangspunktet for friluftskuespillet Bronsebukkene, der Ragna, jenta som var med og fant de spektakulære gjenstandene, spiller hovedrollen.

De to dyrefigurene har en fascinerende historie. Da de ble ofret på Vestby var de minst 200 år gamle, og hadde vært med på litt av en reise. Ikke bare har de krysset Skagerrak, de krysser også grensen mellom to arkeologiske perioder: bronsealderen og jernalderen. Som dyr betraktet er de dessuten hybrider – en blanding av to arter.

Røntgenbilder viser at hodene har en sokkel i enden. Først på et seinere tidspunkt fikk de kropper, og dette blant annet ved hjelp av små jernstifter. Funn av lignende figurer i Danmark, for eksempel hestehodene fra Fårdal på Jylland, kan gi oss forklaringen. Dette er hestehoder med horn. Hestehodene fra Vestby har i likhet med Fårdal-figurene opprinnelig vært festet på en gjenstand. Kanskje har de sittet i stevnen på et miniatyrskip. Skip med dyrehoder er ofte avbildet på bronsealderens helleristninger.

Trolig er det bronsealderens mytologiske solhest som her opptrer i to versjoner, en hingst og en hoppe. Også andre funn fra Hadeland viser at denne felles-skandinaviske solmyten var forankret i lokalmiljøet. Fra Vestby er det om lag 15 minutters gange til Velo Vestre. I en gravrøys på denne gården ble det funnet en pinsett og en rakekniv. Bildet av et skip, en sol og en fisk på rakekniven fra Vestre Velo er sentral i Flemming Kauls tolkning av bronsealderens solmyte i boka «Ships on Bronzes» fra 2009.

Da Vestby-hodene ble påstøpt kropper ved hjelp av tapt-voks-teknikken, ble hestene omskapt til geitelignende dyr. Smeden som gjorde dette har ikke bare behersket avanserte støpeteknikker og jernteknologi, men må også ha vært godt kjent med myten om solhesten, og vært klar over figurenes opprinnelige betydning. Dualiteten er nemlig ivaretatt ved at også geitene er formet som en hunn og en hann.

Funnet fra Fårdal er datert til perioden 900-700 f. Kr. Sannsynligvis har hestehodene fra Vestby sirkulert i flere mannsaldre før de ble omskapt til geiter og gravd ned i jorda på en bakketopp på Hadeland. Her lå de begravd i 2500 år før de ble museumsobjekter.

Smykkene – en gudinne verdig

Foruten de helt enestående dyrefigurene inneholdt offerfunnet et eksepsjonelt kjede med 353 tinnbelagte bronseperler, en sjelden skivenål, tre mer alminnelige – men usedvanlig store – halsringer med skipsdekor og en nå tapt fingerring.

Da Anathon Bjørn beskrev funnet i 1929, mente han at gjenstandene var skjenket som votivgaver til en paneuropeisk gudinne, som hadde halsringen og vognen som sine kjennetegn. Spor etter denne gudinnen finnes i en rekke bronsealderfunn fra Skandinavia, og hun omtales som en forløper til jernalderens Nerthus.

---

Galleri

Foto: Kirsten Jensen Helgeland, Kulturhistorisk museum

---

Litteratur

Bjørn, Anathon (1929): Vestbyfundet. Et yngre bronsealders votivfund fra Hadeland. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter II: 35–73.

Hagen, Anders (1954): Europeiske impulser i østnorsk bronsealder. Viking XVIII: 97–125.

Kaul, Flemming (1998): Ships on Bronzes. A Study in Bronze Age Religion and Iconography. Publications from the National Museum Studies in Archaeology & History 3. København.

Melheim, Lene og Julie Lund (2011): Heads and tails – minds and bodies. Reconsidering the Late Bronze Age Vestby hoard in light of symbolist and body perspectives. European Journal of Archaeology 14 (3): 441-464.

Rosenqvist, Anna M. (1954): Studier av bronseteknikken i Vestbyfunnet [med engelsk resumé]. Viking XVIII: 125-155.

Varberg, Jeanette (2005): Resenlund og Brøndumgård bronzedepoter – Kult og samfund i yngre bronzealder. Kuml 2005: 75-119.
Av Lene Melheim, Arkeologisk seksjonPublisert 5. jan. 2016 12:57 – 
Sist endret 16. okt. 2018 09:15