Bronsealderen i Norge
Bronsebukkene fra Hadeland
Anne Lene Melheim er en norsk arkeolog. Melheim tok hovedfag i arkeologi ved Universitetet i Oslo i 2001 med avhandlingen Gjennom ild og vann. Graver og depoter som kilde til kosmologi i bronsealderen i Øst-Norge. Hun har skrevet en artikkel om Bronsebukkene, og nevner også friluftsteateret vårt. (kilde: Wikipedia)
Bronsealderen i Norge
(Kilde: Bronsealderen i Norge. (2018, 19. mars). I Store norske leksikon. Hentet 19. februar 2020 fra https://snl.no/Bronsealderen_i_Norge)
Bronsealderen i Norge regnes fra ca. 1800 fvt. til ca. 500 fvt.
Kultur
Den kulturmotsetning og kulturblanding som vi kjenner fra yngre steinalder, kan også etterspores i bronsealderen. I denne perioden er det imidlertid bondens kulturform som er mest iøynefallende i det arkeologiske materialet. Det dreier seg her om hundrevis av graver, som regel steinrøyser, men noen ganger også store jordhauger, der de døde er gravlagt og utstyrt etter sørskandinavisk skikk.
Karakteristisk for bronsealderens spesielle kulturform er også de ofte rike «depotfunn» eller «offernedleggelser» av store kvinnesmykker, for eksempel Vestbyfunnet. Slike funn, som er rikest representert i Øst-Norge og Rogaland, vitner både om økonomisk overskudd og en religionsform der kvinnen må ha spilt en viktig rolle.
I det hele tatt er sørnorsk bronsealder preget av kulturell nyskapning og av kontakt med sørligere kulturformer der metall har vært det dominerende råstoff og hvor økonomien i stor grad var basert på feavl og jordbruk.
I Norge kjenner vi imidlertid fra samme tidsrom også omfattende spor etter fangstvirksomhet. Dette gjelder særlig de nordlige landsdeler, ikke minst Finnmark, der boplasser, blant annet ved Varangerfjorden, forteller om en betydelig jegerbosetning. Også i Sør-Norge, både ved kysten og i fjellet, er det undersøkt fangstboplasser fra bronsealderen, der redskapsutstyret har vært preget av steinteknologi.
Ruskeneset i Fana, Bergen, er en slik lokalitet som kan illustrere denne livsformen i et vestnorsk kystmiljø. I de store avfallslagene fra denne heller-boplassen er således bevart mengder med knokler av hjort, sel og villsvin, mens det bare finnes ubetydelige rester etter husdyr. Utstyret har vært av stein eller ben. Med andre ord har fangst og steinteknologi nå som tidligere spilt en vesentlig rolle også i denne delen av Vest-Norge.
Tradisjonsbundethet i levevei og råstoffbruk kan i enda sterkere grad illustreres i funn fra høyfjellet. På Sumtangen nær Hardangerjøkulen kan man på samme boplassområde følge utviklingen fra eldre steinalder frem til middelalder på et sterkt begrenset område. Her er det blant annet gravd ut hyttetomter som er C-14-datert til både eldre og yngre steinalder samt bronsealder. Funnene i disse yngre tuftene viser blant annet at kvartsitt har vært et viktig redskapsmateriale nå som i slutten av den egentlige steinalder.
Jordbruksbosetning
Om for eksempel boplassene på Ruskeneset og Sumtangen forteller at fangst og steinteknologi etter nedarvet mønster har vært en del av bronsealderens kulturform i store deler av Norge, er det imidlertid ikke snakk om noen forsinket steinalder i egentlig forstand overalt i Norge. Disse og andre funn forteller kun at arbeids- og samfunnsformene i vår tidligste metalltid har vært sterkt sammensatt og at fangsten mange steder har betydd mer enn jordbruket.
Det kjennes få spor etter jordbruksbosetningen fra bronsealder. Større utgravninger siden slutten av 1970-årene på Forsand i Ryfylke har imidlertid frembrakt spor etter hus fra denne perioden. Husene har vært lange og av samme typer som kjennes fra Sør-Sverige og Danmark.
Når det gjelder bondens økonomi i snevrere forstand i bronsealderen, vet vi at man har hatt sau, ku, gris og hest. Spor etter faste åkrer der arden har vært brukt, er funnet både i Vest- og Øst-Norge. Paleobotaniske undersøkelser i Vest-Norge viser at svedjing for å skape kornland, men kanskje særlig beiting, har vært drevet i utstrakt grad. Allerede på overgangen fra bronsealder til jernalder er således deler av ytterkysten på grunn av denne bruksmetoden antagelig begynt å bli avskoget.
Gravskikker
Arkeologiske data fra steinalder og bronsealder gir naturlig nok mest innsikt i materielle forhold og bosetningsformer. Bare i beskjeden grad får vi opplysninger om åndelige og sosiale strukturer. Rett tolket kan gravskikken gi et visst bilde av slike forhold. Imidlertid er det fra Norge få begravelser som kan dateres til steinalder. Derimot er materialet fra tidlig metalltid noe rikere.
I eldre bronsealder er gravminnene ofte så store og gravutstyret noen ganger så pass rikt at det tyder på en viss lagdeling i de bygdene der bosetningen har vært tettest. I yngre bronsealder kan det imidlertid se ut som om forholdene har jevnet seg mer ut, i alle fall hvis vi skal dømme etter den enklere branngravskikken som nå har fått innpass, og som blir helt dominerende i tidlig jernalder.
Når det gjelder den åndelige, religiøse og dermed kunstneriske standard både i steinalder og bronsealder, er imidlertid helleristningene et rikt kildemateriale som forteller at både jegere og bønder har hatt evner til å gi sine religiøse ideer uttrykk i monumentale bilder.
(Kilde: Bronsealderen i Norge. (2018, 19. mars). I Store norske leksikon. Hentet 19. februar 2020 fra https://snl.no/Bronsealderen_i_Norge )
Vestbyfunnet ( Wikipedia)
Vestbyfunnet er et stort votivfunn fra yngre bronsealder fra gården Vestby på Grindvoll i Lunner kommune i Viken.
Det regnes som et av de rikeste funn fra norsk bronsealder. Funnet består av tre rikt ornamenterte halsringer av bronse med ovale endeplater og spiraler. Det ble også funnet en stor draktnål sammensatt av flere runde plater, et perlekjede bestående av mer enn 350 perler av bronse samt en fingerring. De mest oppsiktsvekkende gjenstandene fra funnet er imidlertid to små, hulstøpte bronsebukker. Det finnes paralleller til disse bukkene i sørligere deler av Europa, nærmere bestemt i Hellas, Sør-Tyskland og Østerrike. I en nordisk kontekst er imidlertid bukkene unike. Bukkene er støpt i to omganger. Hodene er datert til rundt 700 f.Kr., mens kroppene er datert til rundt 500 f.Kr.
Funnet ble gjort under pløying i 1925. Det er i dag utstilt i Historisk museum i Oslo.
(kilde: Wikipedia)
